Langt borte

Av et brev til en venn i Moskva

Det hviner gudsjammerlig i mine strenger ikveld!
- Nei, le ikke, Griskja, du skjønner det inderlig vel -
det er ikke bare en lyrisk betont bagatell!

å være så langt, langt borte fra revolusjonens by
den dagen I fester for oprøret, frihetens gry,
da drømmen blev virkelighet, vidunderlig håndfast og ny.

Jeg synes jeg ser eder, venner, I smiler forundret og gla:
er det virkelig så lenge siden, så mange år siden da!
Det kostet en hårdnakket kamp ... Men den endte da sandelig bra!

Men i deres hjerter: en stor og høitidelig ild!
Og i deres øine: et gjenskjær, et skinnende spill!
- Så bruser en kampsang, begeistret og vill!

Et havsus, som stiger om Kreml og høit om det flammende flagg,
hvis stang I har plantet så fast i fabrikkenes slagg
at duken kan stryke med trygghet de drivende stormskyers ragg!

Åja, du forstår det nok, Grisjka - det er ikke mer å si.
Jeg elsker det seirende folk. Det har kjempet sig fri.
Det har mot, det har tross, det har tro. Og det har ikke vi.

--

Jeg synes jeg hører dig: Alle skal gjøre sin plikt,
noen skal banke en stripet, og organisere og slikt,
og noen skal klistre plakater, og andre skal pusle med dikt. 
 
 
 

Gå til: | Toppen | Innholdsfortegnelse | Forside |