Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Neste]

MAGRETE KIND

Magrete Kind gik i samme klasse som jeg. Hendes far  var handelsreisende, han var sjelden hjemme, og ingen  søskende hadde hun, saa moren og hun var alene bestandig. Det er saa vanskelig at beskrive Magrete Kind; for der er  likesom ingen ting at si om hende. Hun var saa græsselig almindelig.
     En lang, almindelig næse – lyseblaa øine – almindelig lysebrunt haar, almindelig mund, og almindelige ord kom der altid ut av den, – alt hvad Magrete vilde si, kunde jeg gjerne sagt fem minutter i forveien. Det var altid saadanne sandheter som ingen mennesker kunde motsi, det Magrete Kind kom med.
     Derfor syntes nu alle at Magrete Kind var saa kjedelig, og at der ikke var det pluk moro at være sammen med hende.  Aldrig holdt hun selskap; bodde oppe i Øvregaten, gjorde hun, i en liten, trang leilighet. Aldrig hadde hun nogen god skolemat med sig, og penner og blyanter hadde hun i et saadant papirhylster som der hadde været stearinlys i; – det var likesom ikke nogen moro ved Magrete Kind i nogen retning. Det syntes alle i hele klassen.
     Og endda vilde hun altid være sammen med os; især hang hun efter mig bestandig. Hver eneste eftermiddag kom hun op og hentet mig ut. Og jeg var saa kjed, saa kjed. Mange ganger stod hun og ventet paa mig ute paa trappen, saa hun var ganske blaa i kulden tilslut. Jeg stod og kikket i vinduet om hun ikke vilde gaa; men nei, det gjorde hun aldrig.
     Naar jeg da endelig kom, hadde Magrete aldrig noget at si, ikke kunde hun finde paa det grand, og alle guttene syntes ogsaa at Magrete Kind var saa kjedelig. Nils Trap hadde fundet paa det at han kaldte hende: "Hus forbi." Dere vet at naar en spiller gnav, er der noget som kaldes "hus forbi", som sitter over og ikke er med.
     Tilslut begyndte jeg med det at jeg sa jeg ikke var hjemme, naar Magrete kom op til mig.
     Saa gik hun alene paa gaten og speidet efter veninder; naar vi saa hende langt borte, tok vi tilbens og gjemte os rundt hjørner og inde i portrum. Men undertiden kom hun saa braat paa os, og da hegtet hun sig fast i armen paa en av os. Men vi bare hvisket os imellem; sa hun noget, lot vi som vi ikke hørte det. Vi var blit enige om at vi ikke vilde svare; for da blev vi kanske fortere kvit hende. Og allikevel hette det at vi likesom skulde være veninder med Magrete Kind!
      Jo, vi var nogen deilige veninder!
     En god stund gik det paa den maaten. Magrete var like snild, hun. Bare jeg pekte paa noget, løp Magrete øieblikkelig som en vind efter det. Engang spurte hun om hun ikke skulde skrive gloser av for mig, saa slap jeg at gjøre det selv, hvis jeg syntes det var kjedelig.
    "Tror du ikke jeg kan flere gloser end du da?" sa jeg.
     "Jo det er sandt, – det kan du vist," sa Magrete.
     Ifjor vinter var der mange barneselskaper i byen; men ingen bad Magrete, endda hun hadde fortalt paa skolen at hun hadde
faat ny selskapskjole med hvite baand til pynt.
     Men en dag blev hele klassen bedt til Kinds i selskap.Stor forundring paa allesammen. Det var i frikvarteret.
     "Nei, skal du ha selskap, Magrete?" sa Massa.
     "Har dere rum til det da?" sa jeg.
     "Ja, vi flytter ut sengene, saa har vi to værelser, saa vi kan godt danse.
     "Skal der gutter ogsaa?"
     "Nei, jeg kjender ikke guttene saa godt."
     "Isch, da blir det ekkelt," sa Massa.
     "Vi skal leke," sa Magrete.
     "Uf – leke er saa dumt."
     "Skal vi ha dessert?"
     "Ja, rødgrøt og fløte."
     Men det begyndte vi allesammen at le av. "Ha, ha – rødgrød til dessert – ha, ha!" Magrete saa fra den ene til den anden:  "Synes dere ikke rødgrøt og fløte er deilig da?" sa hun tilslut.
     "Jo – du kan vite det," sa Mina overlegent; "men rød-grød og fløte har vi nu altid til søndags; – jeg trodde ikke
nogen brukte det til selskap."
     "Jeg tar ikke den fineste kjolen min paa mig; den blir saa styg oppe hos dere, hvor der er saa trangt," sa Massa.
    Allesammen blev vi enige om at vi bare vilde ha søndags-kjolerne paa os.  Ingen av os hadde det pluk lyst til at gaa; men saa sa Massa at det kunde være snodig at gaa, saa kunde vi ha moro av det bakefter.
     Ja saa kom vi da.
     Der var saa pent deroppe med hvite heklede tepper paa bordene og kommoden, og ganske rene gardiner, og Magrete
var frygtelig genert og sa ikke et muk. Og fru Kind var i kjøkkenet hele tiden, og bare kom ind varm og rød og sa at vi endelig maatte spise og ha det morsomt.
     Men ingenting kunde vi likesom faa i gang. For ingen vilde begynde paa nogen ting. Ikke var der nogen bøker at se paa eller nogen ting. Tilslut sat vi nu bare paa hver vor stol og saa paa hverandre.
     "Skal vi leke panteleker?" sa Magrete endelig.
     "Uf nei da, saa ekkelt."
     Der var ikke en lyd derinde. "End bytte sæter, da," foreslog Magrete igjen.
     "Skal det være moro, maa der være, stort rum til det," var der en som sa. Dyp taushet.
     Tilslut var der nogen som hvisket om vi ikke skulde gaa en tur. Jo, det vilde allesammen, og saa fløi vi paa dør. Magrete maatte være hjemme og hjælpe moren.
     Vi var borte i over to timer; da vi kom, hadde de ventet med maten, og Magrete hadde sprunget byen rundt og lett efter os.
     Til dessert fik vi rosiner og mandler. "End rødgrøten da, Magrete?" sa Karen.
     "Dere syntes jo det var saa rart at ha rødgrøt i selskap," sa Magrete.
     "Kjære dig da – rødgrøt, som er saa deilig."
     Efter bordet blev det likesom litt livligere; fru Kind spilte paa et gammelt taffelformig piano, og nu danset vi lanciers og mazurka i begge værelserne, saa det næsten var litt kjedelig da vi blev hentet hjem.
     Fru Kind og Magrete lyste os med lys nedgjennem hele Øvregaten, og fru Kind bad os mange ganger om at komme snart igjen.
     "Magrete Kind er ute efter dig," sa piken næste dag til mig. Uf, var hun nu der igjen; – nu hadde vi avtalt en gild aketur helt op i Omlibakkerne, vi. Uf, jeg vilde ikke gaa med hende. Jeg fik tøiet paa i en fart og sprang ut kjøkkenveien og nedover bakken i flyvende fart. Men tænk, saa saa hun mig allikevel!
     Det var sidste gang Magrete var oppe hos mig. Aldrig mere kom hun. Og ikke kom hun til nogen av de andre. Ikke gik hun paa gaten mere, bare paa skolen; der var hun stille, akkurat som før. Kanske litt stillere forresten; for hun kom aldrig med saadanne sandheter mere, som vi alle syntes var saa kjedelige.
     Pyt san, hvad gjorde det os, vi hadde moro med guttene ute paa isen og oppe i bakkerne likevel, vi. Og aldrig tænkte vi det grand paa Magrete Kind nogen av os.
     Magrete hadde ikke været paa skolen nogen dage. Hun var syk, blev der sagt.
     "Jasaa, hun blir vel snart frisk igjen."
     Men det varte og det rak, og Magrete kom fremdeles ikke paa skolen.
     En dag kom Netta andpusten løpende. "Tænk, Magrete Kind er saa syk at doktoren sier hun kan ikke leve," ropte hun.
     "Nei – er det sandt!"
     "Vet hun det selv?"
     "Mon hun er ræd?"
     Geografi-timen begyndte; men jeg fik ikke tankerne fra Magrete. Hvor rart – hvor rart det var at Magrete skulde dø, hun som hadde sittet dernede paa pulten og stammet og stammet og læst op lekserne sine. Og saadan som hun altid hadde hengt efter os! Ja, ikke i det sidste da, siden – siden det selskapet. Og der kom likesom et stik i hjertet paa mig. Uf, jeg hadde vist ikke været snild mot hende; – nei, hvor lei jeg hadde været, Og altid, altid hadde hun været snild. Og dengang da vi lo av det at de skulde ha rødgrøt til dessert! – og saa bad fru Kind os komme snart igjen, – og saa hadde jeg ikke sat min fot der siden, og løpet min vei da Magrete kom op til mig. Men kanske det ikke var sandt at hun skulde dø; det var vist bare noget tøv, – hun som hadde sittet dernede paa pulten for fjorten dage siden, – hun skulde da vist ikke dø nu. Dypt indi mig var der noget som klemte mig i hjertet. Magrete maatte ikke dø nu; – hun maatte ikke dø; jeg vilde være snild mot hende før hun døde; – jeg vilde – jeg vilde –
     Tænk, jeg kjendte ikke et menneske, som hadde dødd, – tænk at Magrete skulde lægges ned i en grav. Hun hadde aldrig snakket om at dø, Magrete, like saa litt som nogen av os andre, – for vi tænkte aldrig paa det!
     Endelig var det slut med timen. Jeg sprang hjemover; det var storm ute i havet; det bruste og suste i trærne; hele tiden tænkte jeg paa Magrete.
     Hjemme i gangen møtte jeg mor: "Inger Johanne, her har været bud fra fru Kind om du vil komme derned straks; den lille veninden din er saa syk og vil gjerne snakke med dig."
     "Aa nei, mor, – nei, jeg vil ikke gaa; jeg tør ikke, mor; for hun er saa syk, hun skal dø, sa de paa skolen."
     "Men kjære barnet mit, vil du ikke gaa til en som skal dø, og som ber dig komme til sig?"
     "Aa, men, mor, mor, – jeg har været saa lei; – vi har været saadanne leie veninder til Magrete; – men jeg angrer det, mor – aa, saa usigelig."
     "Ja netop da skal du gaa," sa mor, " og be hende ikke være vred paa dig; – tænk om det var dig som laa og skulde dø, og du sendte bud efter en veninde, og hun saa ikke vilde komme –"
     "Jo, jeg vil gaa – jeg vil, – jeg vil gaa straks."
     Da jeg hadde spist, gik jeg nedover til Kinds. Aa, om jeg kunde løpe min vei – løpe og løpe og slippe at gaa ind til Magrete; – men indi mig vilde jeg allikevel saa gjerne ind til hende.
     Jeg stod vist en halv time ute i gangen hos Kinds.
     Der kom fru Kind ut fra stuen; en sterk medicinlugt slog imot mig, – hun var saa rød om øinene.
     "Det var snildt du kom; – ja, det er paa det sidste; Vorherre se i naade til os."
     Hun aapnet døren. Der laa Magrete i en seng i det samme værelse som vi hadde danset i. Der var skummert i værelset, gardinet var halvt nedrullet; i det første øieblik syntes jeg at Magrete var aldeles som ellers – undtagen øinene; for de var store og blanke – skinnende blanke. Magrete smilte litt, men sa ingenting. Om det hadde gjældt mit liv, hadde jeg heller ikke kunnet si noget. Jeg satte mig paa stolen ved sengen. Magrete laa bare og saa paa mig; – der kom fru Kind ind igjen.
     "Tænk jeg skal dø," sa Magrete pludselig ut i stilheten.
     Aa, hvor jeg graat; jeg bet i lommetørklæet, graat og hikstet.
     "Ikke graat," sa Magrete – "for jeg vilde gjerne, jeg vilde gjerne dø –"  Fru Kind stod og glattet hodeputen.
     "Aa, saa glad hun har været i dere veninderne; – saa gjerne hun vilde være sammen med dere, stakkar; – men
saa har det nu været saare stunder ogsaa, naar dere ikke vilde ha hende med dere. Stakkar, hun har nu ikke hat det hjem, som dere har hat – hun kunde staa bak gardinet der og kikke og graate naar dere gik forbi, og ikke kom indom hende. Aa, saa saart det var! Saa vilde hun nu endelig ha dette selskapet, da; – men da blev det rent galt efter det. Aa ja, nu trænger du ikke nogen stort længer, du vesle guldet mit."
     "Aa vær ikke vred, Magrete, vær ikke vred!" Jeg laa med hodet ned i sengeteppet og graat saa usigelig.
     "Nei, nu bryr jeg mig ikke mer om det," sa Magrete; "ikke det grand mere –." Jeg kjendte den kolde haanden hendes bort paa hodet mit. "Nei det er sandt det; – det er akkurat det samme med alt det nu."
     "Ja, men jeg har været saa lei, Magrete, – aa –"
     "Aa nei, – jeg har altid været meget glad i dig; – du maa hilse alle veninderne fra mig," – og Magretes stemme blev likesom saa fjern og underlig.
     "Nu orker hun ikke mer," sa fru Kind.
     Men Magrete laa der og stirret op paa den nakne graa væggen; øinene var saa store og blanke og flakket saa underlig, og hænderne famlet op og ned. Fru Kind laa paa knæ ved siden av sengen og holdt hendes hode oppe med sin arm.
     "Maggen min – Maggen min – Gud hjælpe dig nu."
     Engang imellem kastet Magrete sig braat til siden.
     "Mor," ropte hun, og stemmen blev underligere og underligere.
     Aa, at vi hadde været saa lei mot hende; – tænk bare fordi vi syntes hun var saa kjedelig; – tænk at hun hadde staat og graatt bak gardinet, og været saa ulykkelig fordi vi aldrig kom op til hende. Aa, jeg vilde være snild, bare snild bestandig. Og nu skulde Magrete op til Gud i himmelen. At jeg hadde gruet for at gaa herind; nu vilde jeg ikke være andre steder – ikke andre steder i hele verden.
     "Aa, Magrete – Magrete."
     Pludselig aapnet hun øinene og saa forundret paa mig.
     "Jeg er ikke lei av mig mere fordi jeg ingen veninder har," sa hun ganske tydelig. Da graat jeg saa at jeg laa paa gulvet.
     "Det er vist bedst du gaar kanske," hvisket fru Kind. Jeg satte mig ut paa dørstokken ute i gangen ; stjernerne skinnet like ned paa mig.
     At ikke alle mennesker er snilde, dere, endda vi vet vi skal dø og ligge der som Magrete. Nu – nu kanske i dette øieblik kom englene og hentet Magrete;  – kanske der stod tykt av dem utenfor huset og inde i gangen her og bare ventet.
     Jeg saa ind i den tomme, mørke gangen; – jo, det kan godt hænde de er her nu, om jeg end ikke ser dem. Jeg sat der vist to timer. Da aapnet fru Kind døren: "Ja, nu har hun stridt ut; – vi har vort igjen; – kom ind og se paa hende."
     Gardinerne blev trukket op, stjernerne skinnet ind i sengen; Magrete laa som hun sov, bare meget penere end før. Nu hadde englene  hende. –
     Fem dage efter fulgte alle veninderne Magrete til graven og strødde grønt foran kisten.
 

Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Toppen] [Neste]