|
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: Neste
DA VI KJØRTE MED SIMON KRAPPETO
Uf, dere kan tro at jeg ofte faar skjend! Ja, bare fordi jeg ryker
op i saa, meget, fordi jeg aldrig tænker over hvad jeg gjør,
sier mor. Saadan var det dengang jeg kjørte med Simon Krappeto ogsaa.
Ja, Mina var forresten med.
Og dengang var jeg næsten uskyldig.Ja, nu skal dere høre:
Det var endda den syvogtyvende januar nu sidst
at det hendte. Jeg skal aldrig glemme den turen.
Mina og jeg skulde ut at spasere og gik nedover
Storgaten, saadan klokken fem-seks om eftermiddagen. Det var saadan halvmørkt,
ikke lyst længer, men langtfra mørkt, ikke maaneskin, men
graat i luften; der kom enkelte snefiller dalende ned nu og da.
Der var ingen mennesker ute, kjedelig hvor
en saa hen; vand paa skøitehanen, ikke var det kjælkeføre
heller, og altfor lyst var det endnu til at ha nogen moro med at banke
paa rutene og skræmme jomfru Linland, eller kime med butiksklokken
til skomaker Grauer. Isch, der fandtes ikke moro skapt.
Som vi drev op og ned, la vi merke til at
der stod en hvitblak best og en bondesluffe udenfor Ellen Dranges brændevinssjap.
Den stod der da vi gik nedover; vi hadde været helt ut over toldbodbryggen;
da vi kom tilbake, stod den hvitblakke hesten der endnu.
"Det er Anders Givings hest," sa Mina.
"La os spørre ham naar han kommer ut,
om vi maa kjøre litt med ham opover," sa jeg.
Vi bestemte os til det og satte os op paa
sluffen; for Mina kjender Anders Giving, fordi de har kjøpt epler
fra Giving i mange aar. Det var en liten smal sluffe med en fjæl
over til sæte, et gammelt filleteppe over nogen melkespand bak i
sluffen; foran var der høi i bunden. Hesten var liten og skranglet
og skiddenhvit. Den vendte sig om og saa paa os; men den skjønte
nok vi ikke hørte til i sluffen; for den hang bare med hodet og
stod murende stille.
"Vi kjører ikke langt," sa jeg. "Nei
da," sa Mina, "bare op Stubergkleven."
Ja, men bort over jorderne der er det saa
godt føre bestandig." - Ja, saa kjører vi til sommerfjøset
paa Langeland."
Vi blev enige om det, ventet og ventet, smeldte litt med pisken, saa
den hvitblakke skvat litt i, ventet igjen.
Saa kom der naturligvis nogen gutter og eglet
sig ind paa os. Det var endda de ekle guttene til skomaker Anfindsen. jeg
vet ikke hvorledes det ei, med de Anfindsguttene, jeg, der er likesom saa
meget blod i dem. Aldrig saa litet en kommer nær dem, saa blør
de. Sandelig, om jeg kom mere end netop nær næsen til Ellef
Anfindsen med svepeskaftet, - men mener dere ikke han begyndte at blø,
satte i at skrike og blødde i sneen; - uf blod paa sneen er fælt,
især naar en har litt skyld i det selv. Det var ikke min mening at
gjøre ham noget ondt, ser dere, men hjem fløi han og skrek
og holdt sig paa næsen.
Huf a mei, nu hadde vi vel snart mor Anfindsen
her!
I samme nu blev døren til Ellen Dranges
sjap aapnet; der tumlet en mand nedfor trappen og kom like bort til sluffen
og begyndte at rote bak i den.
Du store verden, det var jo ikke Anders Giving,
men Simon Krappeto. Nei, ham turde vi ikke kjøre med. "Nei, saa
fint følgeskap jeg faar da," sa Simon Krappeto " -- nei saa fine
smaajenter," -- munden stod til begge ørene paa ham bare av blidhet;
- "nei vil dere inte kjøre da, værsgod da - værsgod
sit paa fjælen."
Simon Krappeto er en svært høi
mand med rødt skjeg; han tuller altid saa meget om halsen paa sig;
folk er ræd ham fordi han drikker saa og er saa krakilsk, sier de.
jeg visste i grunden ikke andet om ham end at han engang hadde været
oppe i vort kjøkken og solgt mor to snes egg, som han sa var friske,
og saa var de gamle og raatne hele slumpen. Saa mor var sint paa Simon
Krappeto. Men vi kunde da godt kjøre med ham et litet stykke for
det, tænkte jeg; desuten var det vist bedst at komme avgaarde jo
før jo heller; for jeg syntes jeg saa mor Anfindsen nede i gaten.
"Kom saa kjører vi da," sa jeg, la
os bare komme avsted litt fort da; -hyp, vil du gaa," sa jeg til den hvitblakke.
Simon Krappeto kastet sig paa fjælen saa det knaket i sluffen; hesten
trak i, og avsted gik det. Mina og jeg sat i høiet i bunden av slæden.
Det var længe siden jeg hadde været ute at kjøre, saa
det var i grunden fælt snodig. Simon Krappeto var blid som en dukke,
slog paa hesten og spyttet snart paa den ene side av sluffen, snart paa
den anden.
"Nei, saadanne inderlig fine smaajenter da,"
sa Simon Krappeto.
Ret som det var - ja vi var ikke kommet op Stubergkleven endda -tok
han op en flaske av frakkelommen og drak. Mina og jeg saa paa hverandre,
men sa ingenting. Naar vi kommer op kleven, gaar vi av, tænkte jeg.
Men da vi kom op der, var føret saa fint, sluffen gled saa let,
og Simon Krappeto var saa snodig; for ret som det var, begyndte han at
synge.
Han var saa latterlig fin i maalet naar han
sang; ved slutten av hvert vers gjorde han en besynderlig tremulant. Hvergang
den tremulanten kom igjen, lo Mina og jeg os rent bort dernede i høiet
i bunden av slæden. Alt i ett drak han av flasken i frakkelommen.
Naa, der var vi ved sommerfjøset paa
Langeland; nei sandelig vilde vi kjøre litt længer, saa kjedelig
det var nede i byen iaften. Hesten sprang alt den orket; endda slog Simon
Krappeto paa den mere og mere.
Nei, saa vilde vi ikke kjøre længere.
Men mener dere vi kunde komme av slæden;
- aa langtifra; Simon Krappeto slog endnu mere paa hesten; hadde vi aldrig
kjørt før, saa skulde vi faa kjøre nu, sa han og smeiset
paa.
Uf, det begyndte at bli litt leit dette. ,Nei,
nu vil vi av, Krappetoen," sa jeg. »Nei, nu skal dere netop kjøre,"
sa Simon Krappeto. Og hesten løp og løp.
Der begyndte vi paa Ombergskogen; det mørknet
sterkt indimellem trærne; vi vilde av slæden igjen; - tænk,
saa blev Krappetoen sint. Rasende, lynende sint, skjendte og bandte og
bar sig deroppe paa fjælen.
Aa - saa ræd jeg blev; hjertet mit banket
saa jeg hørte det. Han blev sintere og sintere, slog paa hesten
saa sluffen sjanglet fra den ene side av veien til den anden. Og ikke et
menneske møtte vi; bare ensomme, mørke skogveien bortimellem
trærne. Det hadde begyndt at sne ogsaa, luften var fuld av tætte,
hvite snefnokker. Tankerne fløi aldeles tummelumsk i hodet
paa mig dernede i høiet hvor vi sat; hvad i alverden skulde vi gjøre?
Mina sat og nappet i mig hvert øieblik og klemte mig i armen og
hvisket: »Aa, jeg er saa bange, Inger Johanne; - aa, hvad skal vi
gjøre?" Stundimellem var det likesom Krappetoen glemte os rent;
for han snakket med sig selv og truet i luften med knyttet haand. Hadde
endda sluffen ikke været saa høi, saa vi kunde veltet os ut
i sneen i et øieblik; men vi sat saa dypt nede i slæden at
vi først maatte reise os op; bare vi rørte litt paa os, blev
Simon Krappeto saa sint at han truet med haanden til os.Si, om dere ikke
levende kan sætte dere ind i vor frygtelige stilling? Det snedde
og snedde, blev mørkere og mørkere; et litet stykke foran
os saa det ganske sort ut. Hesten galoperte formelig, saa sprang den; -der
saa jeg i forbifarten 5-kilometerstolpen; - tænk vi hadde kjørt
hele 5 kilometer fra byen!
Med én gang kjørte vi forbi
en mand. "Aa hjælp os," skrek Mina og reiste sig halvt op; men jeg
saa i samme se kund at det var en gesel, saadan en som gaar langs landeveien
og tigger. Han gik med et litet knytte paa en stok over skulderen; nei
ham turde vi ikke rope paa; Simon Krappeto slog paa hesten, og gesellen
blev staaende og se efter os saalænge jeg øinet ham i mørket.
Jeg vet ikke hvorledes det var, men efterat
vi hadde møtt den gesellen, blev jeg likesom endda ræddere.
Det var jo ikke trygt paa veien heller, selv om vi kom os ut av Simon Krappetos
sluffe. Ingen av os hadde graatt hele tiden, - nei sandelig om vi hadde,
endda saa rædde vi var, - men med en eneste gang satte Mina i: "Uh-hu
hu, - at du er saa lei, Krappetoen, jeg skal si det til far, jeg, hu-hti."
Jeg saa forfærdet op paa ham; tænk
han sov! Hodet hang ned paa brystet, tømmerne hang saa slapt i haanden
hans; det var ikke mange sekunderne om at gjøre, maa dere tro, før
Mina og jeg sat paa kanten av sluffen.
"Tør vi kaste os av?" hvisket Mina.
"Ja vist tør vi, ja," hvisket jeg;
men saa ræd jeg var de øieblikkene! Aa, saa forsigtig vi rørte
paa os; og en to tre veltet vi os ut i sneen paa hver vor kant av slæden.
jeg faldt dypt ned i en snefonn; jeg vendte hodet nede i sneen og saa efter
Krappetoen om han hadde merket at vi kastet os av; men nei da, bodet hans
sank endda længere ned paa brystet, den hvitblakke galoperte og galoperte.
Der var en svingning paa veien, og Krappetoen var væk.
Vi var paa benene i en fart, tok hverandre
i haatiden og løp indover mot byen.
"Aa saa ræd jeg har været."
"Du, hvor mørkt her er."
Vi kunde vel ha løpet en tyve skridt,
da Mina begyndte at klage over knæet sit; hun hadde støtt
sig da hun kastet sig av slæden, sa hun.
Hvert andet skridt stanset hun og holdt sig
paa knæet: "Aa saa ondt det gjør - aa saa ondt!" Du store
verden, hvorledes skulde vi komme til byen iaften! Det var næsten
belgmørkt inde i skogen, og meget vaat sne som vi stampet i for
hvert skridt. Vi løp nogen skridt; nei saa maatte Mina staa igjen;
aa, saa usigelig stilt der var, ikke en lyd i mørket.
Hadde bare ikke den gesellen været foran os paa veien; jeg visste
at han var der, jeg visste vi maatte forbi ham. jeg er ikke saa ræd
for nogen ting som for saadanne geseller. Ikke for det, de har aldrig gjort
mig noget; men de er saa
uhyggelige, synes jeg. Hvert øieblik syntes jeg at jeg saa omridsene
av en skikkelse foran os i mørket. jeg sperret øinene op
- stirret og stirret -der er han, - nei - jo - jo, der er han. Uten at
si et ord trykket jeg Mina ned i sneen og klemte hende haardt i armen.
"Hvad er det?" sa Mina forfærdet.
"Gesellen - der - der foran."
Det maatte være ham; vi hørte
likesom subbende skridt i sneen, fjernere og fjernere hørtes lyden.
Aa hvor stille vi sat og lyttet. "Jeg er saa bange; jeg tror jeg dør,"
sa Mina. jeg var ræd, jeg ogsaa; men det er likesom saa rart, at
naar andre er saa raadde, saa gaar det over med mig. Vi lyttet ut i mørket.
"Pyt san," sa jeg.
" Knæet mit gjør saa ondt, -
og det er visst en halv mil til byen," sa Mina paa graaten igjen.
Bare der fandtes et hus i nærheten;
- jeg visste ikke om en eneste hytte opover her, saa langt fra byen. Og
det var jo snart saa belgmørkt at en ikke saa en haand for sig.
Ikke andre gaarder end Knardal fandtes der, - og der turde vi ikke gaa.
Nei, ikke paa nogen maate turde vi gaa indom Knardal. For folkene der er
saa rare, og vil aldrig ha noget at gjøre med andre mennesker. Og
saa ser der saa uhyggelig ut paa Knardal, - likesom saa skummelt og mørkt.
Husene ligger like nede ved fjorden, men vandet er ganske sort der; for
Knardalsheien skygger. jeg hadde aldrig i mit liv været dernede,
hadde bare set ned paa gaarden fra veien av; for veien gaar høiere
op i fjeldet, ser dere. - Gamle madam Lein paa Knardal er aldrig ute; men
hun skulde være saa rar, sa folk. Men sønnene hadde jeg set
mere end én gang; der er to stykker, og de er tvillinger og saa
like at det er akkurat som at se dobbelt, naar en ser dem begge paa én
gang. De gaar og luter begge to, har rødgult skjeg og store vandblaa
øine. De ser altid saa fraværende ut i øinene, likesom
de gaar og tænker paa noget rigtig dypsindig noget. Men jeg tror
ikke de tænker paa nogen ting, jeg; for de har ikke hode til at lære
nogen ting, sier folk. Saa de bare gaar og spaserer paa veien mellem Knardal
og byen og ser dypsindige ut.
Saa dere kan vel skjønne, at vi syntes
det var rart at gaa nedorn Knardal og be nogen følge os til byen
derfra. Men Minas ben blev værre og værre, og saa mørkt
',Var det at vi ikke saa veien, men gik op i snefonnene paa veikanten hvert
øieblik. Dypt nede saa vi det lyste i vinduene paa Knardal.
Akkurat herfra var der en halv mil til byen,
det visste vi. Hvad skulde vi gjøre, - hvad skulde vi gjøre?
Der hørte vi med én gang de samme subbende skridt i sneen
borte paa veien; - det gjorde utslaget -, vi f6r som vi var pisket nedover
Knardalsveien. Mina klaget ikke en eneste gang over benet før vi
var helt nede paa gaardspladsen.
Der var et stort tun og ganske stilt; det
lyste bare i et eneste vindu. Det var ikke meget hyggelig, maa dere tro,
at staa derute i mørket paa gaardspladsen paa Knardal og vite at
en maatte ind der og be dem hjælpe os. Men var vi nu kommet saa langt,
saa maatte vi jo ind. Der kom i det samme en pike med en løgt ut
fra et av uthusene. Vi styrte like paa hende.
"Aa kjære, følg os til byen,"
sa jeg, vi er saa rædde, og vi har kjørt med Simon Krappeto,
og han var vist drukken, og vi er saa rEedde for det er saa mørkt
--, og der er en fæl gesel oppe paa veien."
"Og jeg har saa ondt i knæeet," sa Mina
ynkelig. - Piken kunde ikke set mere forfærdet ut om hun hadde set
os dale ned fra himmelen; hun lyste os op i ansigtet i den dypeste forundring.
"Men kjære aa nei da, - nei, skulde
dere hørt slikt da, -- ja, dere faar snakke med dem sjelve," sluttet
hun, og viste paa det vindu hvor det lyste.
Da jeg vendte mig om i gangdøren, stod
løgten endnu urørt paa det samme punkt hvor hun stod, og
saa efter os i den dypeste forundring.
Det var først en mørk gang;
- hjertet mit sat like op i halsen og banket da vi famlet os indover. jeg
vilde ikke engang si til Mina hvor leit jeg syntes det var. ja, hvis det
ikke var for gesellen, - saa hadde jeg løpet den halve mil til byen
i stummende mørke, ja, det hadde jeg. Der var endelig en dør;
den maatte vi ind av. Vi kom ind i et stort, lavt kjøkken med en
liten lampe paa væggen længst borte. En liten gammel kone stod
ved et bord under lampen og skummet melk og rystet sterkt paa hodet. jeg
trodde først det var noget ved melken, hun rystet paa hodet av;
men senere saa jeg at hun rystet hele tiden.
Jeg kremtet litt. Den gamle kone skummet og
rystet videre og lot som ingen ting.
"Goddag," sa jeg.
Aa langtifra, hun hørte ingen ting.
- jeg vil forresten ikke raade nogen til at kjøpe fløte paa
Knardal; for slik skumming skulde dere aldrig set. For ret som hun var
ovenpaa melken, saa rystet hun saa paa haanden at hun stak sleven ret tilbunds;
saa kom hun op igjen, og saa kylte hun den ned i melken igjen. Hun kunde
nok gjerne ryste paa hodet av sin egen skumming. Endelig var hun færdig
og satte bort noget hun formodentlig regnet for fløte. Med det samme
fik hun se os.
"Uf da, hva el dette?" sa hun.
"Det er bare os," sa jeg, vi vilde saa gjerne
ha følge,« sa jeg, for der er en fæl gesel ute, og det
er saa mørkt, og Simon Krappeto var saa lei; for vi fik ikke lov
at komme av sluffen før - - og vi tør ikke gaa alene."
Den gamle kone stirret saa forrærdet
paa os som om hun aldrig hadde set to smaapiker med skindbaret og muffe
i en snor om halsen før, for det hadde vi begge to.Det var madam
Lein paa Knardal vi hadde for os, det skjønte jeg.
"Det el vel ikke løgn og fanteli dette?"
sa hun og kom like ind paa os.
"Nei, det er sandt," sa Mina og begyndte at
graate, for jeg har vist brukket knæet da jeg kastet mig av sluffen;
-- jeg vilde saa gjerne kjøre til byen -"
"Kjøle," sa madam Lein, ja det el let
sagt det, min pie; hvem el foleldene deles, om jeg maa spølle?"
Jeg hadde nok hørt at madam Lein paa
Knardal var dansk, men jeg hadde aldrig hørt at hun ikke hadde nogen
"himmel" i munden; ja jeg mener saadan gane; men vi kalder det himmel i
vor by. Dere kan ikke tro hvor rart madam Lein snakket.
Vi sa hvem der var forældrene vore.
Madam Lein stirret paa os med smaa, sorte øine og rystet endda sterkere
paa hodet.
"Villingene faal kjøle dele da," sa
hun tilslut efter en lang grunden, "villingene faal kjøle dele med
hoppa; dele el nok saa pene smaapiel at dele gil villingene en klone, dele."
Du verden, - hvor skulde vi faa en krone fra!
"Villingel!" ropte Madam Lein. Der stod begge
tvillingene i døren, duknakkede, rødblonde og tunge i øinene.
"Se hel," sa madam Lein, "hel el to smaapier som el kommet paa vildtaa,
og som dele skal kjøle til byen med hoppa."
Villingene stirret paa os uten en tanke i blikket.
"Javel," sa den ene.
"Javel,« sa den anden.
Madam Lein og begge tvillingene forsvandt
nu
gjennem gangdøren. Der stod vi alene igjen. Du, hvor det lugtet
timian i kjøkkenet paa Knardal; der hang store bundter tørret
timian under loftsbjelkerne. Altid naar vi har timian paa erter siden,
staar madam Lein og "villingene" og kjøkkenet paa Knardal og hele
mørke vinteraftenen levende for mig.
"Tør vi kjøre med de rare tvillingene
da?" sa Mina.
"Hys, ti bare stille; ja, vi maa jo det, skjønner
du."
Det varte syv lange og syv brede; - endelig
hørte vi bjeldeklang utenfor døren, og der. kom de ind alle
tre.
"Villingene el kikkelige; men de hal ikke noget hode," sa madam Lein;
- "men kjøle kan de; - og husk paa klonen, smaapier."
Hun stod paa trappen med en løgt da
vi kjørte ut av gaarden; tvillingene sat tykke og brede paa forsætet,
Mina og jeg paa baksætet i sluffen. Saa gjaldt det, - hvor i alverden
skulde vi faa en krone fra; vi visste ikke vor arme raad. Tvillingene sa
ikke et ord, Mina og jeg hvisket og hvisket bak dem om den kronen. Uf,
hvor leit dette var, hvad skulde vi gjøre? Endelig bestemte vi os
til at Mina skulde gaa op og be sin bedstemor om at gi os en krone. For
Mina har en gammel bedstemor som er noget av det snildeste jeg kan tænke
mig. For altid naar Mina og jeg er hos hende, faar vi tre egg at slaa eggedosis
av. Alle andre steder faar vi bare ett eller to.
Ja, vi hadde rent ut sagt ingen anden utvei;
jeg turde ikke be far om en krone til slikt noget for aldrig det. Vi bad
tvillingene kjøre os like til gamle fru Peckell. Det var deilig
at se gateløgtene i byen igjen, kan dere tro! - Mina sprang op,
og kom ned paa øieblikket med en krone, som den ene av tvillingene
meget betænksomt tok og knyttet ind i en snip av et tørklæ
han hadde om halsen.
"Tak for os," sa vi og løp. Ikke en
stavelse hadde tvillingene sagt paa hele den halve mil. Hvor rart det maatte
være ikke at ha lyst til at snakke, dere!
Tænk, da jeg kom hjem, var klokken tolv
minutter over halv ti, og far og mor hadde været saa rædde
for mig; og mor skjendte dygtig paa mig, kan dere tro. Det kunde være
mig en lærepenge for fremtiden, sa mor, at jeg ikke satte mig op
paa slæder og vogner og kjørte med hvemsomhelst, sa hun.
Men altsammen kom i grunden av de ekle Anfinds-guttene,
som der er saa meget blod i. For hadde ikke Ellef Anfindsen blødd
i næsen og sprunget efter sin mor, saa hadde jeg betænkt mig
to ganger inden jeg hadde sat mig op og kjørt med Simon Krappeto.
Simon Krappeto har jeg ikke set snurten av
siden, heller ikke madam Lein; men "villingene" ser jeg i byen ret som
det er. De kjender mig ikke igjen; men de ser saa "kikkelige" ut begge
to.
Men sandelig min hat vil jeg ikke op til Knardal
naar morellene blir modne. For flere moreller end de har der, skal en vel
vanskelig se. Det er akkurat som det har snedd over Knardalshaven, naar
morellene blomstrer. Men jeg skal gjerne vedde med dere om, at madam Lein
ikke kan si "moreller" : - hun sier vist "moleller".
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Toppen] [Neste]
|