Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Neste]

TOLDINSPEKTØRENS KNEPKAKE

Alle mennesker i hele byen sier at madame Simonsens knep- kaker er de bedste i verden. For de er saa store og bløte og umaadelig gode. Ja, madam Simonsen baker dem ikke selv, ser dere; det gjør Hinreich Schulze; for han er mestersvend i bakeriet; men madam Simonsen staar bak disken i kramboden sin og sælger dem hver eneste dag.
     For hvor i alverden skulde madam Simonsen lært at bake knepkaker? Egentlig er hun fra Telemarken; da jeg var bitte liten, kom hun i tjeneste hos madam Land, som bor nede i vor bakke. Og dengang hette hun Sigrid med et forunderlig rart farsnavn efter. Akkurat som en av de smaa profeter heter i Bibelen; det var ikke rigtig Mika heller, men noget lignende. Og Sigrid hadde øine saa blaa som himmelens hvælv, og gult haar som laa i smaa krusede bølger, akkurat som om hun ikke gjorde andet den hele dag nede i madam Lands lille hus end kreppe haaret sit. Saa blev Sigrid Mika, eller hvad det nu var hun hette, gift med baker Simonsen; men Simonsen døde, og nu var Schulze mestersvend i bakeriet.
      Men endda jeg hadde kjendt madam Simonsen fra før av, var hun noksaa knipete, saa det kunde ikke nytte at komme der uten penger, maa dere tro. Men har jeg nogen ører, gaar jeg altid til madam Simonsen og kjøper knepkaker; har jeg ikke penger, saa gaar jeg bakveien gjennem porten og tigger av Hinreich Schulze. Og i grunden gaar jeg mest bakveien.
For ute i bakgaarden træffer jeg altid Schulze. Han er for det meste paa farten frem og tilbake fra butikken og ut i bakeriet, og ofte hænger knepkake-deigen over skuldrene paa ham som en lang pølse. For saa seig skal en ret knepkake-deig være at den kan hænge over skulderen uten at gaa istykker, sier Schulze. Der er mange som synes at det er ekkelt at Schulze bærer deigen slik; men det synes ikke jeg. For jeg spiser knepkake-deig av skulderen paa Schulze ret som det er, jeg.
     For jeg skal si dere at Schulze og jeg er fine venner. Han er tysker og er noksaa gammel og liten, har sorte øine og er svært rask av sig.
     En dag fik jeg saamen fotografiet hans. Bak paa billedet staar der "Hinreich Schulze geboren in Halle", og derfor vet jeg akkurat hvordan navnet hans staves. Jeg er forresten glad i Schulzes fotografi; for det er saa gildt at ha mange billeder i albumet. Jeg har ikke andet end et gammelt et av far og et av bedstefar som benene er revet av paa. Det peneste jeg har er Schulzes; han staar saa flot med benene overkors ved siden av et forhæng. Saa har jeg fru Huus' sin lille bikje, som jeg tigget av fotografen fordi den var saa søt, og tilslut har jeg Marte Rokkes kjæreste; hun vilde ikke ha billedet længere, fordi han hadde forlovet sig med en anden uten hun visste om det. Derfor gav hun mig det. Flere billeder har ikke jeg, og det er litet nok, synes jeg. Men saaledes kan dere skjønne at jeg er god ven med Schulze; og det er det hele denne historien kommer av.
     Jeg vet paa en prik de dagene som Schulze baker knepkaker; da hænger jeg i porten og tigger: "Gi mig en bete deig, Schulze, – bare litet grand, Schulze." Og næsten bestandig gir han mig noget. Men naar det er godt veir om sommeraftenerne, danser Schulze en rar tysk dans ute i bakgaarden, baade paa hælen og taaen. Siden spiller han paa harmonika og synger tysk. Og da er han saa underlig, næsten som han graater. Da længes han vist til Tyskland; for der er hele store jorder fulde av bare roser, likesom smørblomster hos os. Det har Schulze fortalt, og det maa være deilig. Men hele hans familie er død dernede i Halle, og desforuten elsker han madam Simonsen; derfor blir han i Norge, sier Hinreich Schulze.
     Det var en tirsdag eftermiddag, jeg husker det saa levende. Schulze kom svingende med knepkake-deigen ude i madam Simonsens bakgaard, og jeg sat paa en tønde og ventet. I haanden hadde jeg tilfældig en bitte liten porselænsdukke, saadan en liten badedukke uten klær paa.
     Schulze var i udmerket humør den dagen. "Det kan nok hænde jeg blir bakermester her i staden," sa han; "da er Hinreich Schulze ovenpaa; for da slaar jeg knips til hele verden," sa Schulze og knipset i luften med deigen over skulderen. Jeg tror han var saa glad over at madam Simonsen var saa blid mot ham, saa hun kanske vilde gifte sig med ham, og da blev han jo bakermester i byen.
     Jeg vet ikke hvorledes det faldt mig ind, men mens Schulze stod der og snakket, stak jeg den lille porselænsdukken midt ind i deigen. Schulze merket ingen ting; jeg glattet over hullet hvor jeg hadde stukket den ind; øieblikket efter forsvandt Schulze i bakeriet.
     Hihihi, det vilde bli moro naar han fandt dukken i deigen! Han vilde ikke bli det mindste sint; han vilde bare le, han ogsaa. Jeg blev sittende ute paa tønden og ventet. Men ingen Schulze kom.
     Nei, nu vilde han bare narre mig; det var jeg viss paa; For nu hadde han sikkert fundet dukken. Jeg listet mig bort i bakeridøren. Knepkakerne stod alt færdige paa panderne og skulde netop sættes ind i ovnen. Men Schulze liker ikke at nogen kommer ind i bakeriet, saa jeg turde ikke gaa længere end i døren. Ikke et ord sa han om dukken. Han vil vist narre mig med at han ikke har fundet den, tænkte jeg, og med en eneste gang kom jeg til at huske paa at jeg ikke hadde læst lekserne, og saa løp jeg øieblikkelig.
     Hele aftenen lo jeg ved mig selv naar jeg tænkte paa dukken i knepkake-deigen. Imorgen fik jeg den nok igjen av Schulze.
Men Schulze sa ikke et ord om dukken da heller, og ikke holdt han det mindste skøi eller leven heller. Tænk om han ikke hadde fundet den, og dukken var bakt inde i en kake og blev solgt ute i byen; – og kanske den kom ned i maven paa folk; – og kanske folk døde av det!
     Og jeg blev saa ræd, saa ræd. Men tænk, saa turde jeg ikke si et ord om det. For baade madam Simonsen og Schulze kunde bli rasende begge to. Og ute i byen døde der kanske en idag; netop nu kunde det gjerne hænde han døde av den knepkaken med den bitte lille porselænsdukken i.
     Aa, saadan som jeg led den dagen! Jeg tigget far om tyve øre og kjøpte knepkaker for allesammen. For kanske dukken
fandtes inde i en av dem. Aa langtifra, det var nok ikke saa vel. Jeg var saa kjed av knepkaker; – jeg forspiste mig paa knepkaker; jeg spiste med fortvilelse i hjertet.
     Tilslut tok jeg fast plads ute paa trappen til madam Simonsens bakerbutik. Alle de som kom ut og hadde kjøpt knepkaker stirret jeg paa.  "Kanske det er du som faar dukken i maven; – eller kanske det er du – " ; slik tænkte jeg. Men om det hadde gjældt mit liv, hadde jeg ikke turdet si det. Naar det var nogen smaabarn som hadde kjøpt kake, saa tok jeg kakerne uten videre og klemte paa dem for at kjende om dukken var indi. Nei, jeg fandt den ikke. Tilslut var jeg ganske syk, saa ængstelig var jeg.   Flere ganger var jeg paa nippet til at gaa ind og si det til madam Simonsen; men saa var det saa forfærdelig leit; og saa turde jeg ikke det heller.
     Hele den dagen gik; om natten drømte jeg om dukken i knepkaken, og næste eftermiddag da jeg kom fra skolen, sat jeg atter paa trappen til bakerbutikken. Madam Simonsen sat i døren og solet sig.
     "Det er mildt og godt nu om dagene," konverserte madam Simonsen.
     Ja, jeg syntes ogsaa det var mildt; jeg svedte indi hænderne, bare jeg tænkte paa knepkaken med dukken i.
     "Ja saa sandelig, kommer ikke sjelve toldinspektøren hit," fortsatte madam Simonsen; "han skal ind her, det er tydelig det, – gaa væk av trappen, barn!"
     Ja det var virkelig gamle toldinspektøren. Skarp i ansigtet, kroket i ryggen med bred guldsnor om luen. Han stanset op utenfor trappen, støtte stokken i brostenene og saa op paa madam Simonsen i døren.
     "Er De madam Simonsen som sælger knepkaker?"
     Madam Simonsen neiet oppe i døren.
     "Ja, Deres høihet," sa hun ærbødig.
     Den gamle trætrappe knaket under toldinspektørens tunge trin. Der stod han i butikken, – jeg kikket i døren.
     "Maa jeg spørre, min gode madam," vedblev toldinspektøren, "hvad kalder De dette?"
     Toldinspektøren lette i den ene vestelomme, lette længe; – hvad kunde det dog være? – lette i den anden vestelomme. Aa du verden, –- mellem toldinspektørens krokete tommelfinger og pekefinger holdt han, høit i veiret, min lille badedukke!
     I første øieblik blev jeg bare saa kisteglad at ingen hadde forspist sig paa den, at den ikke laa og gjorde vondt nede i maven paa et menneske ute i byen.
     "Hvad kalder De dette?" vedblev toldinspektøren og stirret forfærdelig under de buskede øienbryn paa madam Simonsen.
Der var ikke en tanke i madam Simonsens hinimelblaa øine, da hun saa fra dukken til toldinspektøren, og fra toldinspektøren til dukken igjen. Tre ganger maatte han spørre før hun svarte.
    "Det – det er en dukke," sa madam Simonsen tilslut saa forfærdet at hun var færdig at synke i knæ.
     "Naa – ganske rigtig – en dukke; men maa jeg saa spørre, hvad har en dukke i min knepkake at gjøre? hvad har den der at gjøre, spør jeg?"
     "I knepkaken!" gjentok madam Simonsen i den høieste forbauselse. Det var forresten likesom hun blev litt kjækkere, da samtalen kom ind paa knepkaker. Der følte hun sig sikker.
     "Ja netop i knepkaken!" snerret inspektøren; Jeg sitter og drikker min kaffe og spiser min knepkake; da knaser der mig noget mellem tænderne; paa et hængende haar hadde jeg faat det i halsen og krepert ohne weiter; – og denne knepkake er kommet fra Dem," sluttet inspektøren og satte sin sølvbeslagne stok like mot madam Simonsens bryst, akkurat som det skulde være en pistol.
     "Har inspektøren fundet dukken i en knepkake?" ropte madam Simonsen.
     "Netop, høistærede madam Simonsen."
     Der blev et opstyr! Schulze blev kaldt ind fra bakeriet og stod i bakerdragt og tysket og forsikret at han ikke kjendte noget til det; inspektøren tordnet og bandet, og madam Simonsen kom aldrig længere end til at si:
     "Deres høihet, – Deres kjære høihet –" før inspektøren avbrøt hende: "Hold op, sier jeg – det er jeg som vil tale –"
Aa hvor ræd jeg var! Jeg holdt paa at springe ind mange ganger og si at dukken var min, og at jeg hadde gjort det; – 
men saa turde jeg ikke!
     "Jeg vil blot gjøre Dem, min gode madam, opmerksom paa at herefter blir ingen knepkake til mig – kjøpt her"; – og inspektøren støtte sin stok mange ganger eftertrykkelig i gulvet.
     Men saa blev jeg saa usigelig lei av mig for madam Simonsen og den snilde Hinreich Schulze; – uten at jeg næsten visste av det, var jeg inde i butikken.
     "Nei, det var mig som gjorde det; – det var mig som stak dukken ind i deigen – bare for moro, – for at holde leven med Schulze! – aa jeg har været saa lei av mig – aa – aa." Og jeg graat som mit hjerte skulde briste; jeg laa utover disken og graat og graat; aa, det var likesom en lettelse at faa sagt det.
     "Det maa jeg si –," toldinspektøren gjorde helt front mot mig –; ,er det her vi har synderen; – og du har gjort det for moro – for moro?"
     "Aa  – aa jeg trodde Schulze hadde fundet den straks," storhulket jeg.
     "Hvis barn er du?" spurte inspektøren.
     Jeg sa det nede i alle mine taarer paa disken.
     "Hm hm," kremtet inspektøren; "ja – ja – la det være godt, min gode madam; jeg kjøper allikevel mine kaker her; – de er netop efter min smak; – og du, du," banket han mig paa hodet med sølvknappen paa stokken, "du faar finde paa en anden moro end at la folk forspise sig paa dine dukker."
     Dermed stabbet inspektøren ut av døren.
     Men da var madam Simonsen sint, og Schulze ogsaa.
     Men jeg var saa glad at jeg igjen hadde dukken i haanden, og at ingen var død av den, og over at jeg hadde faat lettet min samvittighet, at jeg kan ikke si det.
     "Bli ikke sint da – jeg gjorde det bare for leven, skjønner dere – jeg skal aldrig, aldrig gjøre slikt mere, – nei jeg skal ikke –"
Men tænk, siden tør jeg ikke gaa i madam Simonsens butik eller bakgaarden saa ofte som før. For hverken Schulze eller madamen har glemt det endnu. Saa nu faar jeg aldrig knepkake-deig mere.
     Og jeg er forfærdelig lei av mig fordi jeg var saa uvittig den gang. Men dukken som hadde været i bakerovn og i toldinspektørens mund, gjemmer jeg endnu!
 
 

Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Toppen] [Neste]