|
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Neste]
TOLDINSPEKTØRENS KNEPKAKE
Alle mennesker i hele byen sier at madame Simonsens knep- kaker er
de bedste i verden. For de er saa store og bløte og umaadelig gode.
Ja, madam Simonsen baker dem ikke selv, ser dere; det gjør Hinreich
Schulze; for han er mestersvend i bakeriet; men madam Simonsen staar bak
disken i kramboden sin og sælger dem hver eneste dag.
For hvor i alverden skulde madam Simonsen
lært at bake knepkaker? Egentlig er hun fra Telemarken; da jeg var
bitte liten, kom hun i tjeneste hos madam Land, som bor nede i vor bakke.
Og dengang hette hun Sigrid med et forunderlig rart farsnavn efter. Akkurat
som en av de smaa profeter heter i Bibelen; det var ikke rigtig Mika heller,
men noget lignende. Og Sigrid hadde øine saa blaa som himmelens
hvælv, og gult haar som laa i smaa krusede bølger, akkurat
som om hun ikke gjorde andet den hele dag nede i madam Lands lille hus
end kreppe haaret sit. Saa blev Sigrid Mika, eller hvad det nu var hun
hette, gift med baker Simonsen; men Simonsen døde, og nu var Schulze
mestersvend i bakeriet.
Men endda jeg hadde kjendt madam Simonsen
fra før av, var hun noksaa knipete, saa det kunde ikke nytte at
komme der uten penger, maa dere tro. Men har jeg nogen ører, gaar
jeg altid til madam Simonsen og kjøper knepkaker; har jeg ikke penger,
saa gaar jeg bakveien gjennem porten og tigger av Hinreich Schulze. Og
i grunden gaar jeg mest bakveien.
For ute i bakgaarden træffer jeg altid Schulze. Han er for det
meste paa farten frem og tilbake fra butikken og ut i bakeriet, og ofte
hænger knepkake-deigen over skuldrene paa ham som en lang pølse.
For saa seig skal en ret knepkake-deig være at den kan hænge
over skulderen uten at gaa istykker, sier Schulze. Der er mange som synes
at det er ekkelt at Schulze bærer deigen slik; men det synes ikke
jeg. For jeg spiser knepkake-deig av skulderen paa Schulze ret som det
er, jeg.
For jeg skal si dere at Schulze og jeg er
fine venner. Han er tysker og er noksaa gammel og liten, har sorte øine
og er svært rask av sig.
En dag fik jeg saamen fotografiet hans. Bak
paa billedet staar der "Hinreich Schulze geboren in Halle", og derfor vet
jeg akkurat hvordan navnet hans staves. Jeg er forresten glad i Schulzes
fotografi; for det er saa gildt at ha mange billeder i albumet. Jeg har
ikke andet end et gammelt et av far og et av bedstefar som benene er revet
av paa. Det peneste jeg har er Schulzes; han staar saa flot med benene
overkors ved siden av et forhæng. Saa har jeg fru Huus' sin lille
bikje, som jeg tigget av fotografen fordi den var saa søt, og tilslut
har jeg Marte Rokkes kjæreste; hun vilde ikke ha billedet længere,
fordi han hadde forlovet sig med en anden uten hun visste om det. Derfor
gav hun mig det. Flere billeder har ikke jeg, og det er litet nok, synes
jeg. Men saaledes kan dere skjønne at jeg er god ven med Schulze;
og det er det hele denne historien kommer av.
Jeg vet paa en prik de dagene som Schulze
baker knepkaker; da hænger jeg i porten og tigger: "Gi mig en bete
deig, Schulze, – bare litet grand, Schulze." Og næsten bestandig
gir han mig noget. Men naar det er godt veir om sommeraftenerne, danser
Schulze en rar tysk dans ute i bakgaarden, baade paa hælen og taaen.
Siden spiller han paa harmonika og synger tysk. Og da er han saa underlig,
næsten som han graater. Da længes han vist til Tyskland; for
der er hele store jorder fulde av bare roser, likesom smørblomster
hos os. Det har Schulze fortalt, og det maa være deilig. Men hele
hans familie er død dernede i Halle, og desforuten elsker han madam
Simonsen; derfor blir han i Norge, sier Hinreich Schulze.
Det var en tirsdag eftermiddag, jeg husker
det saa levende. Schulze kom svingende med knepkake-deigen ude i madam
Simonsens bakgaard, og jeg sat paa en tønde og ventet. I haanden
hadde jeg tilfældig en bitte liten porselænsdukke, saadan en
liten badedukke uten klær paa.
Schulze var i udmerket humør den dagen.
"Det kan nok hænde jeg blir bakermester her i staden," sa han; "da
er Hinreich Schulze ovenpaa; for da slaar jeg knips til hele verden," sa
Schulze og knipset i luften med deigen over skulderen. Jeg tror han var
saa glad over at madam Simonsen var saa blid mot ham, saa hun kanske vilde
gifte sig med ham, og da blev han jo bakermester i byen.
Jeg vet ikke hvorledes det faldt mig ind,
men mens Schulze stod der og snakket, stak jeg den lille porselænsdukken
midt ind i deigen. Schulze merket ingen ting; jeg glattet over hullet hvor
jeg hadde stukket den ind; øieblikket efter forsvandt Schulze i
bakeriet.
Hihihi, det vilde bli moro naar han fandt
dukken i deigen! Han vilde ikke bli det mindste sint; han vilde bare le,
han ogsaa. Jeg blev sittende ute paa tønden og ventet. Men ingen
Schulze kom.
Nei, nu vilde han bare narre mig; det var
jeg viss paa; For nu hadde han sikkert fundet dukken. Jeg listet mig bort
i bakeridøren. Knepkakerne stod alt færdige paa panderne og
skulde netop sættes ind i ovnen. Men Schulze liker ikke at nogen
kommer ind i bakeriet, saa jeg turde ikke gaa længere end i døren.
Ikke et ord sa han om dukken. Han vil vist narre mig med at han ikke har
fundet den, tænkte jeg, og med en eneste gang kom jeg til at huske
paa at jeg ikke hadde læst lekserne, og saa løp jeg øieblikkelig.
Hele aftenen lo jeg ved mig selv naar jeg
tænkte paa dukken i knepkake-deigen. Imorgen fik jeg den nok igjen
av Schulze.
Men Schulze sa ikke et ord om dukken da heller, og ikke holdt han det
mindste skøi eller leven heller. Tænk om han ikke hadde fundet
den, og dukken var bakt inde i en kake og blev solgt ute i byen; – og kanske
den kom ned i maven paa folk; – og kanske folk døde av det!
Og jeg blev saa ræd, saa ræd.
Men tænk, saa turde jeg ikke si et ord om det. For baade madam Simonsen
og Schulze kunde bli rasende begge to. Og ute i byen døde der kanske
en idag; netop nu kunde det gjerne hænde han døde av den knepkaken
med den bitte lille porselænsdukken i.
Aa, saadan som jeg led den dagen! Jeg tigget
far om tyve øre og kjøpte knepkaker for allesammen. For kanske
dukken
fandtes inde i en av dem. Aa langtifra, det var nok ikke saa vel. Jeg
var saa kjed av knepkaker; – jeg forspiste mig paa knepkaker; jeg spiste
med fortvilelse i hjertet.
Tilslut tok jeg fast plads ute paa trappen
til madam Simonsens bakerbutik. Alle de som kom ut og hadde kjøpt
knepkaker stirret jeg paa. "Kanske det er du som faar dukken i maven;
– eller kanske det er du – " ; slik tænkte jeg. Men om det hadde
gjældt mit liv, hadde jeg ikke turdet si det. Naar det var nogen
smaabarn som hadde kjøpt kake, saa tok jeg kakerne uten videre og
klemte paa dem for at kjende om dukken var indi. Nei, jeg fandt den ikke.
Tilslut var jeg ganske syk, saa ængstelig var jeg. Flere
ganger var jeg paa nippet til at gaa ind og si det til madam Simonsen;
men saa var det saa forfærdelig leit; og saa turde jeg ikke det heller.
Hele den dagen gik; om natten drømte
jeg om dukken i knepkaken, og næste eftermiddag da jeg kom fra skolen,
sat jeg atter paa trappen til bakerbutikken. Madam Simonsen sat i døren
og solet sig.
"Det er mildt og godt nu om dagene," konverserte
madam Simonsen.
Ja, jeg syntes ogsaa det var mildt; jeg svedte
indi hænderne, bare jeg tænkte paa knepkaken med dukken i.
"Ja saa sandelig, kommer ikke sjelve toldinspektøren
hit," fortsatte madam Simonsen; "han skal ind her, det er tydelig det,
– gaa væk av trappen, barn!"
Ja det var virkelig gamle toldinspektøren.
Skarp i ansigtet, kroket i ryggen med bred guldsnor om luen. Han stanset
op utenfor trappen, støtte stokken i brostenene og saa op paa madam
Simonsen i døren.
"Er De madam Simonsen som sælger knepkaker?"
Madam Simonsen neiet oppe i døren.
"Ja, Deres høihet," sa hun ærbødig.
Den gamle trætrappe knaket under toldinspektørens
tunge trin. Der stod han i butikken, – jeg kikket i døren.
"Maa jeg spørre, min gode madam," vedblev
toldinspektøren, "hvad kalder De dette?"
Toldinspektøren lette i den ene vestelomme,
lette længe; – hvad kunde det dog være? – lette i den anden
vestelomme. Aa du verden, –- mellem toldinspektørens krokete tommelfinger
og pekefinger holdt han, høit i veiret, min lille badedukke!
I første øieblik blev jeg bare
saa kisteglad at ingen hadde forspist sig paa den, at den ikke laa og gjorde
vondt nede i maven paa et menneske ute i byen.
"Hvad kalder De dette?" vedblev toldinspektøren
og stirret forfærdelig under de buskede øienbryn paa madam
Simonsen.
Der var ikke en tanke i madam Simonsens hinimelblaa øine, da
hun saa fra dukken til toldinspektøren, og fra toldinspektøren
til dukken igjen. Tre ganger maatte han spørre før hun svarte.
"Det – det er en dukke," sa madam Simonsen tilslut
saa forfærdet at hun var færdig at synke i knæ.
"Naa – ganske rigtig – en dukke; men maa jeg
saa spørre, hvad har en dukke i min knepkake at gjøre? hvad
har den der at gjøre, spør jeg?"
"I knepkaken!" gjentok madam Simonsen i den
høieste forbauselse. Det var forresten likesom hun blev litt kjækkere,
da samtalen kom ind paa knepkaker. Der følte hun sig sikker.
"Ja netop i knepkaken!" snerret inspektøren;
Jeg sitter og drikker min kaffe og spiser min knepkake; da knaser der mig
noget mellem tænderne; paa et hængende haar hadde jeg faat
det i halsen og krepert ohne weiter; – og denne knepkake er kommet fra
Dem," sluttet inspektøren og satte sin sølvbeslagne stok
like mot madam Simonsens bryst, akkurat som det skulde være en pistol.
"Har inspektøren fundet dukken i en
knepkake?" ropte madam Simonsen.
"Netop, høistærede madam Simonsen."
Der blev et opstyr! Schulze blev kaldt ind
fra bakeriet og stod i bakerdragt og tysket og forsikret at han ikke kjendte
noget til det; inspektøren tordnet og bandet, og madam Simonsen
kom aldrig længere end til at si:
"Deres høihet, – Deres kjære
høihet –" før inspektøren avbrøt hende: "Hold
op, sier jeg – det er jeg som vil tale –"
Aa hvor ræd jeg var! Jeg holdt paa at springe ind mange ganger
og si at dukken var min, og at jeg hadde gjort det; –
men saa turde jeg ikke!
"Jeg vil blot gjøre Dem, min gode madam,
opmerksom paa at herefter blir ingen knepkake til mig – kjøpt her";
– og inspektøren støtte sin stok mange ganger eftertrykkelig
i gulvet.
Men saa blev jeg saa usigelig lei av mig for
madam Simonsen og den snilde Hinreich Schulze; – uten at jeg næsten
visste av det, var jeg inde i butikken.
"Nei, det var mig som gjorde det; – det var
mig som stak dukken ind i deigen – bare for moro, – for at holde leven
med Schulze! – aa jeg har været saa lei av mig – aa – aa." Og jeg
graat som mit hjerte skulde briste; jeg laa utover disken og graat og graat;
aa, det var likesom en lettelse at faa sagt det.
"Det maa jeg si –," toldinspektøren
gjorde helt front mot mig –; ,er det her vi har synderen; – og du har gjort
det for moro – for moro?"
"Aa – aa jeg trodde Schulze hadde fundet
den straks," storhulket jeg.
"Hvis barn er du?" spurte inspektøren.
Jeg sa det nede i alle mine taarer paa disken.
"Hm hm," kremtet inspektøren; "ja –
ja – la det være godt, min gode madam; jeg kjøper allikevel
mine kaker her; – de er netop efter min smak; – og du, du," banket han
mig paa hodet med sølvknappen paa stokken, "du faar finde paa en
anden moro end at la folk forspise sig paa dine dukker."
Dermed stabbet inspektøren ut av døren.
Men da var madam Simonsen sint, og Schulze
ogsaa.
Men jeg var saa glad at jeg igjen hadde dukken
i haanden, og at ingen var død av den, og over at jeg hadde faat
lettet min samvittighet, at jeg kan ikke si det.
"Bli ikke sint da – jeg gjorde det bare for
leven, skjønner dere – jeg skal aldrig, aldrig gjøre slikt
mere, – nei jeg skal ikke –"
Men tænk, siden tør jeg ikke gaa i madam Simonsens butik
eller bakgaarden saa ofte som før. For hverken Schulze eller madamen
har glemt det endnu. Saa nu faar jeg aldrig knepkake-deig mere.
Og jeg er forfærdelig lei av mig fordi
jeg var saa uvittig den gang. Men dukken som hadde været i bakerovn
og i toldinspektørens mund, gjemmer jeg endnu!
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Toppen] [Neste]
|