Arne
Garborg
(1851-1924)
|
|
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Skjønnlitteratur
| Arne Garborg hovedside
Arne og Jenny i Sandløkka
Av Sverre Solum
Tidligere trykt i "Stokke : arv og ætt : årsskrift
for Stokke historielag", 1994.
Vinteren 1895-96 hadde Arne Garborg og familien bodd i Italia. Han orket
ikke flere vintrer i hytta oppe i Kolbotnen, langt oppe i Østerdalen.
De frøs så forferdelig deroppe, og det var veldig langt til
doktor. Så måtte de se seg om etter en ny bolig. De var i
Telemark, men fant ikke noe der som tiltalte dem. Men i Stokke fikk de
et bra tilbud: Hos Stensrud, som den gang eide Myhre, var det en ledig
plass. Arne Garborg forteller om dette i et brev til Jonas Lie, datert
18. mai 96:
"Vi drog afsted og leiede Bopæl - kan du
gjætte hvor? Der hvor jeg allersidts vilde finde på at gjætte,
i Jarlsberg. Fra Høsten af forlader vi Kolbotnen - ialfald for
en længere Række af År.
Vor nye Bolig ligger i Landets fæleste Høirebygd
Stokke, der må jeg da for F. få fred. Gården heder Myre,
lige ved Station (og Kirke), men halvt gjemt bag et skogsnar. Gammel stor
Bondegård med Have. Vi skal have anden Etage. Rum i massevis. Udsigt
nedover Enge og Agre over det lange Akersvand henover mot Tønsbcrg
og Åserne langs Fjorden. 20 minutter til Lodshavncn Melsomvig.
Skogsvei, Bad, Masse kultur i Forhold til her.
Grusomme savn: Ingen peis. Ingen Orre som spiller
lige bortom bakken, så jeg kan sitte i Vinduet og høre på
ham, ingen Hare som hopper omkring om Kvelden lige udenfor min stue."
De var innom Kristiania på turen hit, for
å kjøpe noen møbler. De fant noen billige og solide
på fengslenes utsalg, forteller han i et brev.
Til Stokke kom de høsten 1896. Vi har tidligere
i Arv og Ætt fortalt om et brev som Garborg skrev til komponisten
Johan Selmer høsten 1896. Sønnen Arne Olaus Fjørtoft
Garborg var da 8 år. Han gikk på skolen i Melsomvik, hvor
gamle Sørensen var lærer. Han var Hans Gerhards bestefar.
Det er ellers svært lite folk i Stokke kan fortelle
om dikterens opphold her. Arne Garborg var en innadvendt natur, en grublernatur.
Han hadde vanskelig for å komme i kontakt med
fremmede. Det fortelles at sogneprest Breien hadde sendt gårdsgutten
bort til Myhre for å innby Garborg til et besøk i prestegården,
men han sa nei. "Veit ikkje presten at eg er prestevond" var svaret gårdsgutten
fikk.
Men bygdefolk må jo ha sett dikteren ofte, for
han var nesten daglig nede på den nye stasjonen for å poste
brev, han var en flittig brevskriver. Vi vet at han likte å gå
tur i prestegårdsskogen like ved gården. Da gikk han nesten
alltid alene. Han hilste ikke på folk han møtte, fortelles
det. Gikk og så red i bakken bestandig. Hans kone Hulda var av en
ganske annen nåtur. Hun likte å prate med folk og holdt ofte
foredrag om bunader og folkevisedans. Hun skrev noen små romaner
også, men noen betydelig dikter var hun ikke.
En av grunnene til at Garborg virket så tungsindig
og innesluttet, var nok den sjelelige krise som nettopp i denne tiden
opptok han med voldsom styrk. Han skrev selv at han opplevde en "sjeleangst
som jeg aldri har kjent maken til." Han kom i konflikt med den norske
kirke men avviste skarpt den arrogante holdning som den aristokratiske
radikalen Georg Brandes ga uttrykk for. Han ville fram til de dypeste
tankene i Jesu lære. Han hadde i lang tid strevet med et utkast
til en roman om dette, men fikk det ikke til. Det skulle bli en
roman om Paulus Hove, en bonde på Jæren. Plutselig løsnet
det sommeren 1896. I et brev til Jonas Lie, datert 4. desember skriver
han:
"Da var det plutselig du - frygtelig det hele - og
da slængte jeg naturligvis Romanen. Så sund som manden måtte
bli med en slig Livsanskuelse kunde han naturligvis ikke ligge å
skvalpe i en Roman, han var en handlingens Mand, han var et Drama."
Det var her i Stokke at det berømte skuespillet
"Læraren" fikk sin endelige form. Hovedpersonen Paulus Hove hadde
studert teologi i sin ungdom, men han tok ikke eksamen. Nå vil han
fortelle naboene at han par fått et helt nytt livssyn. Han vil praktisere
Jesu lære helt bokstavelig. Han vil selge gården og alt han
eier og gi pengene til de fattige. Men det oppstår straks mange
problemer, og ingenting går som han hadde tenkt. Stykket ender med
at han blir arrestert. "Læraren" utkom senhøstes 1896. Boken
vakte stor oppsikt.
Hvor dypt den religiøse krisen gikk, har vi
et eiendommelig vitnesbyrd om i den salmen han skrev nettopp i denne tiden.
Den er vel blitt til på Myhre. Den er en oversettelse av en gammel
hymne som den engelske presten Edward Perronet har skrevet. (Perronet
døde 1779). Den heter "All hail the power of Jesus name." Den har
6 vers, men Garborg har bare brukt de fire første. Egentlig er
det en nokså fri gjendikting av originalens tekst. Perronet skriver
"Hail him, who saves you by his grace." Garborg sier det slik: Pris han
som nåde gav for rett!
Som kjent har Garborgs tekst fem vers, men det femte
verset finnes ikke hos Perronet. Verset er altså diktet av
Garborg, og det er denne avslutningen som gjør salmen til et mektig
kunstverk:
Ja gjev me med Guds kvite Hær
av all vår Hug og Hått
syng Songen ny for Herren kjær,
for Jesus, Allheims Drott!
Salmen b1e første gang trykt i bladet Fedraheimen
18, april 98.
Men litt om den ensomme vandrer har det likevel vært mulig å
få oppsporet, for i nabolaget bodde i mange år søstrere
Jenny og Marie Olsen p$ en plass som heter Sandløkka. Jenny var
lærerinne i unge år, men ved et stygt fall brakk hun ryggen,
og måtte ligge til sengs i mange år. Marie stelte henne. Begge
ble meget gamle. Jenny fortalte om dikterfamilien til en Sandefjordsavis
i 1948, de skulle ha stoff til et julenummer. Vi gir ordet til Jenny Olsen:
"Det jeg husker best fra Garborgs tid her i Stokke,
er at de tre så ut til å være en meget lykkelig familie.
Hver dag, når været tillot det, holdt de til borte på
Prestesletta, like ovenfor kirkegården. For Prestesletta var fin
dengang, ikke slik som nå. Rotet, tilgrodd og full av avfall som
den er blitt. Nei, Prestesletta var et innbydende hvilested i den tiden,
og Garborgfolket så ut til at trives riktig godt der.
Dikteren, Hulda og den vesle, livlige gutten deres
var der formiddag etter formiddag. Som oftest holdt
hun og gutten sammen, mens dikteren satt for seg selv noen meter bortenfor.
Satt og grunnet, taus og ensom. Men når jeg gikk forbi Prestesletta,
kunne det av og til hende at jeg så Garborg ligge med hodet i sin
kones fang, mens den lille gutten, som de spøkefullt kalte Fjørtoft,
lekte rundt dem med alt det som Prestesletta kunne by på av rare
stener og pinner. Til andre tider var det ikke ofte man fikk se familien
sammen. Var Garborg ute og spaserte, gikk han alene, og da så han
hverken til høyre eller venstre. Ansiktet hans var alvorlig og
han stirret alltid ned i bakken.
Det hendte forresten et par ganger at Garborg med kone
og veslegutt kom bort til oss og fikk moreller. "Vi hadde et slikt fint
tre derborte", sa den gamle damen og pekte sydover mot kirken. - Det fortelles
også at Stensrud lot dem få et jordstykke i haven, hvor de
kunne plante som de ville. Det likte dikteren, og det gikk sagn om den
vesie kjøkkenhaven deres. Der gikk han ofte og plukket vekk noen
ugrasstrå."
Høsten 1897 flyttet familien til Labråten
i Asker, og der ble han boende resten av sitt liv. Han skrev dagbok der,
og drev med endel oversettelsesarbeid. Men diktning ble det
lite av. Arne Garborg ble tidlig en gammel mann. Professor Olav Midttun
fortalte i en forelesning at han var med i den komite som skulle overrekke
dikteren en hedersgave på hans syttiårsdag i januar 1921.
Det var en stor pengegave. Dikteren takket beveget, men tilføydc:
Det er for seint vener, det er for seint!
Arne Garborg døde i januar 1924. Han ligge begravet
i haven på Knudaheio, hytta hans på Jæren. Der står
det en steinplate med dette verset:
Som ljoset hev den eine draum
å sloka ned
han helsa glad den skoddeflaum
som gav han fred.
[ Toppen
av siden ]
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Skjønnlitteratur
| Arne Garborg hovedside
Sist endret: 31.1.2001
|