Arne Garborg (1851-1924) Arne Garborg
(1851-1924)

   Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur | Arne Garborg hovedside

Arne og Jenny i Sandløkka

Av Sverre Solum
Tidligere trykt i "Stokke : arv og ætt : årsskrift for Stokke historielag",  1994. 

Vinteren 1895-96 hadde Arne Garborg og familien bodd i Italia. Han orket ikke flere vintrer i hytta oppe i Kolbotnen, langt oppe i Østerdalen. De frøs så forferdelig deroppe, og det var veldig langt til doktor. Så måtte de se seg om etter en ny bolig. De var i Telemark, men fant ikke noe der som tiltalte dem. Men i Stokke fikk de et bra tilbud: Hos Stensrud, som den gang eide Myhre, var det en ledig plass. Arne Garborg forteller om dette i et brev til Jonas Lie, datert 18. mai 96:

    "Vi drog afsted og leiede Bopæl - kan du gjætte hvor? Der hvor jeg allersidts vilde finde på at gjætte, i Jarlsberg. Fra Høsten af forlader vi Kolbotnen - ialfald for en længere Række af År.
    Vor nye Bolig ligger i Landets fæleste Høirebygd Stokke, der må jeg da for F. få fred. Gården heder Myre, lige ved Station (og Kirke), men halvt gjemt bag et skogsnar. Gammel stor Bondegård med Have. Vi skal have anden Etage. Rum i massevis. Udsigt nedover Enge og Agre over det lange Akersvand henover mot Tønsbcrg og Åserne langs Fjorden. 20 minutter til Lodshavncn Melsomvig.
    Skogsvei, Bad, Masse kultur i Forhold til her.
    Grusomme savn: Ingen peis. Ingen Orre som spiller lige bortom bakken, så jeg kan sitte i Vinduet og høre på ham, ingen Hare som hopper omkring om Kvelden lige udenfor min stue."
 
     De var innom Kristiania på turen hit, for å kjøpe noen møbler. De fant noen billige og solide på fengslenes utsalg, forteller han i et brev.
    Til Stokke kom de høsten 1896. Vi har tidligere i Arv og Ætt fortalt om et brev som Garborg skrev til komponisten Johan Selmer høsten 1896. Sønnen Arne Olaus Fjørtoft Garborg var da 8 år. Han gikk på skolen i Melsomvik, hvor gamle Sørensen var lærer. Han var Hans Gerhards bestefar.
    Det er ellers svært lite folk i Stokke kan fortelle om dikterens opphold her. Arne Garborg var en innadvendt natur, en grublernatur.
    Han hadde vanskelig for å komme i kontakt med fremmede. Det fortelles at sogneprest Breien hadde sendt gårdsgutten bort til Myhre for å innby Garborg til et besøk i prestegården, men han sa nei. "Veit ikkje presten at eg er prestevond" var svaret gårdsgutten fikk.
    Men bygdefolk må jo ha sett dikteren ofte, for han var nesten daglig nede på den nye stasjonen for å poste brev, han var en flittig brevskriver. Vi vet at han likte å gå tur i prestegårdsskogen like ved gården. Da gikk han nesten alltid alene. Han hilste ikke på folk han møtte, fortelles det. Gikk og så red i bakken bestandig. Hans kone Hulda var av en ganske annen nåtur. Hun likte å prate med folk og holdt ofte foredrag om bunader og folkevisedans. Hun skrev noen små romaner også, men noen betydelig dikter var hun ikke.
    En av grunnene til at Garborg virket så tungsindig og innesluttet, var nok den sjelelige krise som nettopp i denne tiden opptok han med voldsom styrk. Han skrev selv at han opplevde en "sjeleangst som jeg aldri har kjent maken til." Han kom i konflikt med den norske kirke men avviste skarpt den arrogante holdning som den aristokratiske radikalen Georg Brandes ga uttrykk for. Han ville fram til de dypeste tankene i Jesu lære. Han hadde i lang tid strevet med et utkast til en roman om dette, men fikk det ikke til.  Det skulle bli en roman om Paulus Hove, en bonde på Jæren. Plutselig løsnet det sommeren 1896. I et brev til Jonas Lie, datert 4. desember skriver han:
    "Da var det plutselig du - frygtelig det hele - og da slængte jeg naturligvis Romanen. Så sund som manden måtte bli med en slig Livsanskuelse kunde han naturligvis ikke ligge å skvalpe i en Roman, han var en handlingens Mand, han var et Drama."
    Det var her i Stokke at det berømte skuespillet "Læraren" fikk sin endelige form. Hovedpersonen Paulus Hove hadde studert teologi i sin ungdom, men han tok ikke eksamen. Nå vil han fortelle naboene at han par fått et helt nytt livssyn. Han vil praktisere Jesu lære helt bokstavelig. Han vil selge gården og alt han eier og gi pengene til de fattige. Men det oppstår straks mange problemer, og ingenting går som han hadde tenkt. Stykket ender med at han blir arrestert. "Læraren" utkom senhøstes 1896. Boken vakte stor oppsikt.
    Hvor dypt den religiøse krisen gikk, har vi et eiendommelig vitnesbyrd om i den salmen han skrev nettopp i denne tiden. Den er vel blitt til på Myhre. Den er en oversettelse av en gammel hymne som den engelske presten Edward Perronet har skrevet. (Perronet døde 1779). Den heter "All hail the power of Jesus name." Den har 6 vers, men Garborg har bare brukt de fire første. Egentlig er det en nokså fri gjendikting av originalens tekst. Perronet skriver "Hail him, who saves you by his grace." Garborg sier det slik: Pris han som nåde gav for rett!
    Som kjent har Garborgs tekst fem vers, men det femte verset finnes ikke hos Perronet. Verset er altså diktet av Garborg, og det er denne avslutningen som gjør salmen til et mektig kunstverk:
    Ja gjev me med Guds kvite Hær
    av all vår Hug og Hått
    syng Songen ny for Herren kjær,
    for Jesus, Allheims Drott!

    Salmen b1e første gang trykt i bladet Fedraheimen 18, april 98.
 
Men litt om den ensomme vandrer har det likevel vært mulig å få oppsporet, for i nabolaget bodde i mange år søstrere Jenny og Marie Olsen p$ en plass som heter Sandløkka. Jenny var lærerinne i unge år, men ved et stygt fall brakk hun ryggen, og måtte ligge til sengs i mange år. Marie stelte henne. Begge ble meget gamle. Jenny fortalte om dikterfamilien til en Sandefjordsavis i 1948, de skulle ha stoff til et julenummer. Vi gir ordet til Jenny Olsen:
    "Det jeg husker best fra Garborgs tid her i Stokke, er at de tre så ut til å være en meget lykkelig familie. Hver dag, når været tillot det, holdt de til borte på Prestesletta, like ovenfor kirkegården. For Prestesletta var fin dengang, ikke slik som nå. Rotet, tilgrodd og full av avfall som den er blitt. Nei, Prestesletta var et innbydende hvilested i den tiden, og Garborgfolket så ut til at trives riktig godt der.
    Dikteren, Hulda og den vesle, livlige gutten deres var der formiddag etter    formiddag. Som oftest holdt hun og gutten sammen, mens dikteren satt for seg selv noen meter bortenfor. Satt og grunnet, taus og ensom. Men når jeg gikk forbi Prestesletta, kunne det av og til hende at jeg så Garborg ligge med hodet i sin kones fang, mens den lille gutten, som de spøkefullt kalte Fjørtoft, lekte rundt dem med alt det som Prestesletta kunne by på av rare stener og pinner. Til andre tider var det ikke ofte man fikk se familien sammen. Var Garborg ute og spaserte, gikk han alene, og da så han hverken til høyre eller venstre. Ansiktet hans var alvorlig og han stirret alltid ned i bakken.
    Det hendte forresten et par ganger at Garborg med kone og veslegutt kom bort til oss og fikk moreller. "Vi hadde et slikt fint tre derborte", sa den gamle damen og pekte sydover mot kirken. - Det fortelles også at Stensrud lot dem få et jordstykke i haven, hvor de kunne plante som de ville. Det likte dikteren, og det gikk sagn om den vesie kjøkkenhaven deres. Der gikk han ofte og plukket vekk noen ugrasstrå."
    Høsten 1897 flyttet familien til Labråten i Asker, og der ble han boende resten av sitt liv. Han skrev dagbok der, og drev med endel   oversettelsesarbeid. Men diktning ble det lite av. Arne Garborg ble tidlig en gammel mann. Professor Olav Midttun fortalte i en forelesning at han var med i den komite som skulle overrekke dikteren en hedersgave på hans syttiårsdag i januar 1921. Det var en stor pengegave. Dikteren takket beveget, men tilføydc: Det er for seint vener, det er for seint!
    Arne Garborg døde i januar 1924. Han ligge begravet i haven på Knudaheio, hytta hans på Jæren. Der står det en steinplate med dette verset:
    Som ljoset hev den eine draum
    å sloka ned
    han helsa glad den skoddeflaum
    som gav han fred.
 


 

[ Toppen av siden ]

Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur | Arne Garborg hovedside
Sist endret: 31.1.2001