TØNSBERGS SEMINARIUM - ET 200-ÅRSJUBILEUM Den 29. januar 1998 kan Tønsberg feire et jubileum. Antagelig et av de glemte. Da er det 200 år siden Tønsberg Seminarium ble innviet, med stor festivitas og pompøse taler. Et skår i gleden var det likevel at amtmann og biskop, til tross for høytidelig innbydelse, ikke innfant seg. Men mange andre notabiliteter var der. Først litt forhistorie. Det hele startet med en innsamling, med at det utgikk et opprop til kjente personer i det som den gang var Akershus stift om å gi støtte til et skoleholderseminarium. Penger strømmet inn, om enn ikke i strie strømmer, men likevel såpass at «inspectørene» for innsamlingen, prost Hopstock, byfogd Wulfsberg og kapellan Lerche, kunne utarbeide et «Udkast til Planen for et Skoleholder-Seminarium i Aggershuus Stift». Denne planen, som var datert 29. august 1797, hadde følgende begynnelse, sikkert typisk for tidens måte å formulere seg på: «Patriotismens og Oplysningens Venner have ikke skuffet Inspectionens tillidsfulde Haap til Nordmandens ædle og varme Følelse for den gode Sag. De, ved den til veltænkende red indkomne Bidrage til et Skoleholder-Seminarium i Aggerhuus Stift, byde oss at tænke paa dets Indretning og Form, saavel fra Læremaadens og Foredragets, som Moralitetens og Oekonomiens Side, - Planen hertil vove vi med beskeeden undseelighet at nedlægge for det Publikum, hvis Domstole næst vore egne Samvittigheder, altid var os den vigtigste.» I denne planen fremgikk det også hvilke kvaliteter seminarets lærer burde besitte, bare les: «Denne Mand maatte, efter vor Overbeviisning, besidde prøvet Insigt og Duelighet; thi neppe er det hver Mands Arbeide, af raae Bønderkarle at danne duelige Skoleholdere. Han Maatte være fri for hiin, i vore Dage herskende Jagen efter nyere Religions-Meninger: i det minste klog og beskeeden nok til ej at udkramme dem; han vilde ellers, i Stedet for Held, stifte Ulykker blandt Almuen.» Slik fortsetter det med beskrivelser av de mange gode egenskaper, og det hele ender opp med følgende passus: «Han maatte endelig føle et særdeles Kald til Lære- og Oppdragelses-Faget; uden hvilket han neppe vilde drive Arbeidet con amore.» Inspeksjonen innrømmet at det ville være vanskelig å finne «saa mange sjeldne Egenskaber hos et og samme Individ». Til slutt ende de opp med presten S.T.Hr. Gunder Langberg. Planen ganske detaljert når det gjaldt «Indretning og Form, saavel fra Læremaadens og Foredragets, som Moralitetens og Oekonomiens Side». Den ble 14. september 1779 approbert av stiftsdireksjonen og sendt til K.L.Seidelius boktrykkeri i København. Samtidig rekvirerte inspeksjonen fra København de bøker og apparater som skulle benyttes ved seminarieundervisningen. Rekruttering Prostene i Akershus stift, 15 i tallet, fikk i oppdrag å finne fram til hver sin elev. Det skulle følge et skussmål med. Iver Olsen Rotnem fra Hallingdal fikk fra prost Lassen «skussmaal for sjeldne naturgaver, meget gode kundskaper og godt moralsk forhold». Lignende skussmål fulgte alle de innmeldte elevene. Innen 29. januar 1798, den planlagte innvielsesdag for seminaret, var alle 15 elever innmeldt. Den store dagen for 200 år siden Den store innvielsesdagen var lagt til 29. januar 1798, ikke uten grunn siden dette var kong Christian 7. fødselsdag som skulle feires rundt om i landet. Landfysikus H.I.Horn hadde forfattet en kantate som kantor Flintenberg hadde satt musikk til. Åpningsarien lød slik: Du Himmelens velsignede Datter, Opplysning! som fremmer vort Vel, Som skjænker de rigeste Skatter Til Folkenes Velstand og Held! Et Glimt fra din Guddom udbrede Til os sit velgjørende Skin! Du blive Gudinde! vejlede Os selv i Din Helligdom ind! Derpå fulgte lange og snirklete taler av post Hopstock og lærer Gunder Langberg. Hør bare på begynnelsen av prost Hopstock innvielsestale: «Højstærede! Festlig skjøn, fortrinlig viktig er Dagen for den tænkende, den følende Tvillingrigets Borger - Dagen, som gav os Syvende Christian - ikke Erobreren, men Fredsfyrsten Syvende Christian, Han under hvis milde Scepter, medens Avind, og Tvedragt, og vold, og Ødeleggelse ryste Europas Grundvolde, vi, maaskee de lykkeligste blandt dens Nationer, kunne stige - stige fra Grad til Grad i Velstand, i Cultur og sand Forædling, i Oplysning og gavnlig Kunnskabs Udbredelse, kort, i ethvert sandt, ethvert virkeligt Menneske- og Borgerheld. At hædre denne Dag blev Pligt, og at opfylde denne Pligt, dit Folks kjæreste Ønske, o Christian/ ej fordi Du var Konge, men fordi Du var Fader og Velgjører.» Etter talens manus å dømme, varte talen i langt over en time. Så fulgte lærer Langbergs tale. Dens åpning var ikke mindre svulstig: «Højstærede! Med inderlig Glæde mottager jeg det, ogsaa etter min Overbeviisning, hæderfulde Kald, hvortil denne Stiftelses værdige Inspection har funnet mig skikket. Thi hvilket Kald, hvilken Stilling i livet skulle være mere hæderfuld og tillige mere tillokkende for den virksomme og gavnelystne Mand, end det Kald, den stilling i Livet som ej alene sysselsætter hans Krefter med de for Mennesket viktigste Gjenstande, men tillige giver ham Haab, grundet Haab om at stifte sand, udbredt og varig Nytte ved sin virksomhed? Af denne Beskaffenhed er det Embede, som jeg tiltræder i Dag.» En snarlig slutt Til tross for mange fine ord og forsikringer om den store saks viktighet, gikk det ikke så bra med Skoleholder-Seminariet i Tønsberg. Det ble nedlagt allerede i 1802. Det var ikke først og fremst økonomiske problemer, det var ikke av mangel på elever. Årsaken til nedleggelsen bundet i forskjellige oppfatninger av hvordan elevene skulle behandles. Lærer Langberg hadde innberettet til inspeksjonen at noen av elevene «i det forløbne halvaar hadde hat vanskelighet med at følge med i undervisningen», og han foreslo at de skulle «uttræde ved nytaar». Dette ønsket ikke inspeksjonen, de gav elvene i stedet lengre tid, «en frist paa et fjerdingaar for at kune søke at rette på flid og fremgang». På selve eksamensdagen fremføret prost Hopstock kritikk av lærerens arbeidsmåte: «Ja, Søren Riiser (en av de udugelige elevene) maatte nok tages paa en anden Maade, saa blev han vist ikke en av de Svageste; han er et besynderlig ømt og blødt Gemyt, som maatte behandles med megen Ømhed og Kierlighed, ifald det ikke skulle blive forkuet og undertrykt». Lærer Langberg tok dette ille opp. I brev dagen etter krevde han at prosten skulle «deklarere» i «bestemde og utvetydige Udtrykk» den kritikk som var fremført. Prosten på sin side opplevde brevet fra Langberg fornærmelig og forlangte en «behørig Æreserklæring». Landberg svarte: «Da en Æreserklæring forudsætter en Fornærmelse paa Æren, og jeg ikke ved at have fornærmet Dem, ved mitt brev af 22de d.M., saa kan jeg ei heller give Dem nogen Æreserklæring.» Slik gikk brevvekslingen fram og tilbake noen tid. Endskapen på det hele ble at Hopstock trakk seg fra direksjonen. Landberg fikk i oppdrag å «skaffe elevene de fornødne kundskaper og duelighet» innen utgangen av januar måned 1802. Deretter skulle ingen nye elever opptas. Og uten elever intet seminarium. At Tønsberg by 200 år etter 1802, etter de planer som nå gjelder, atter mister et seminarium er en helt annen sak.   Kilde: Vestfoldminne 1924-26. Et etterlatt arbeide av A.O.Øverland. Bearbeidet for HVEs internettsider av Agnar Eikeland

Høgskolen i Vestfold - Biblioteket - Digitale tekster